110 år etter at Jim Thorpe vant femkamp og tikamp i OL i Stockholm i 1912, for så å bli fratatt gullene for brudd på amatørbestemmelsene, så er Thorpe tilbake som gullvinner alene. Dermed mister norske Ferdinand Bie gullet han hadde i 109 år.
Ferdinand Bie endte opp med gullmedalje i OL, selv om han ble dyktig slått. I femkampen i friidrett i Stockholm i 1912 var det nemlig en suveren vinner- amerikaneren Jim Thorpe. Thorpe vant 4 av de 5 øvelsene, han ble kun slått i spyd. Bie hadde følgende rekke: Lengde 6,85, spyd 46.45, 200m 23.5, Diskos 31.79, 1500m 5.07.8. Øvelsen ble avgjort på plassiffer og Thorpe hadde sikret seg gullet før den avsluttende 1500m og endte på plassiffer 7, mens Bie hadde 21.
Thorpe vant også ti-kampen suverent i 1912 og ble av svenskenes konge, Gustav, hyllet som «the best athlete in the world».
Og der kunne historien ha sluttet, om ikke en journalist i januar 1913 skrev om at Jim Thorpe i forkant av OL hadde spilt minor league baseball og mottatt noen små dollar for det. Altså var han å regne som profesjonell idrettsmann og kunne ikke delta i OL. Flere idrettshistorikere mener at Avery Brundage, som ble nummer 6 i femkampen i 1912 og senere skulle sitte som IOC-president fram til 1972, hadde en sentral rolle i diskingen av Thorpe. Brundage hadde amatørbestemmelsen som en av sine absolutte fanesaker, dessuten var Thorpe halvt indianer og ikke i den «riktige klassen» som idrettsutøvere skulle tilhøre.
Thorpe mistet gullene sine og ble utestengt fra all amatøridrett. Ferdinand Bie ble olympisk mester nesten ett år på etterskudd. Det sies at verken Bie selv, eller svenske Wieslander i tikampen aksepterte at de skulle ha en gullmedalje, selv om Bie til slutt tok i mot medaljen- en medalje som senere skal ha blitt stjålet. Thorpes OL-karriere var over, men han ble en stor idrettshelt i USA, spesielt innenfor amerikansk fotball. Mange i USA jobbet med å få Thorpes medaljer tilbake, men det var først lenge etter hans død det hele skulle lykkes- og Thorpes barn kunne på en seremoni i 1983 motta gullmedaljene. Dette etter at en historiker beviste for IOC at OL-reglene på den tiden krevde at protest mot en deltager måtte framsettes innen 30 dager, mens det tok nærmere ett år før Thorpe ble fratatt sine medaljer. IOCs nye president Juan Antonio Samaranch engasjerte seg selv personlig for å få omgjort diskingen av Thorpe.
IOC bestemte at Thorpe heretter skulle stå som delt vinner med Ferdinand Bie i alle resultatlister, selv om han var suverent best.
Thorpes støttespillere vant en halv seier, men mente det var nedverdigende for hans karriere at han måtte stå som delt gullvinner. De har i mange år jobbet mot IOC for å få Thorpe som alenevinner. De siste par årene har det blitt jobbet med en dokumentar om Thorpe og arbeidet har tiltatt i styrke. Over 70 000 underskrifter har blitt samlet inn og IOC har blitt presset hardt. I tillegg til etterkommere har særlig organisasjoner som jobber for indianernes rettigheter engasjert seg. Nøyaktig på dagen 110 år etter tikamp-avgjørelsen på Stockholm stadion så er resultatlista nesten tilbake der den startet. De tidligere utdelte og oppgraderte sølv og bronsevinnere beholder sine medaljer og øvelsene har nå to sølvvinnere istedenfor to gullvinnere.
En viktig del av historien er at etterkommere etter de som fikk gullmedaljene, Bie og Wieslander, hele tiden har støttet Thorpes hjelpere og anerkjent amerikaneren som den rettmessige vinneren.
Og omtrent på dagen 110 år etter at den svenske kongen anerkjente Thorpe som «the best athlete in the world» har Thorpe endelig fått oppfylt det som i følge etterkommere skal ha vært hans siste ønske på dødsleiet i 1953: «Please give me back my medals».
IOCs egen sak som kom i etterkant av at teksten over ble skrevet:
Bill Mallon var den første som bekreftet saken, han er av mange ansett som verdens fremste OL-historiker og er en av grunnleggerne av den klart beste kilden for olympiske resultater og informasjon: www.olympedia.org